tirsdag 14. april 2009
tirsdag 24. mars 2009
Begrunnelse for valg av tale å analysere
Begrunnelse for photostory om Kate Winslet
Jeg valgte å lage en photostory om talen til Kate Winslet fra Oscar-utdelingen i februar, der hun endelig vant sin første pris etter hele fem tidligere nominasjoner. Talen hennes hadde en fin balanse av normal klisjéfaktor og god humor fra en jente med beina godt plantet på jorden. Hun vant prisen ”Beste kvinnelige hovedrolle” for filmen The Reader, hvor hun spiller rollen som Hanna Schmitz, en voksen kvinne som innledes i et forhold med en langt yngre mann i etterkrigstidens Tyskland. Jeg har ikke selv sett filmen, men siden den ble nominert i fem fagre oscar-kategorier, sier vel egentlig det seg selv.
Å tolke en tale gjennom bilder og lyd ble vel en utfordring i seg selv. Jeg har ikke vært borte i noe lignende før, og utfordringer er alltid spennende. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ytt mitt beste; mer kreativ enn dette blir jeg ikke. En kveld noen uker tilbake, mens jeg satt og så på Oscar-utdelingen med familien, la jeg spesielt merke til akkurat talen hennes. Jeg likte den veldig godt. Så da vi fikk dette prosjektet var jeg aldri i tvil om hvilken tale jeg ville bruke. Talen hennes inneholdt mange språklige bilder, fint pakket inn med en god dose humor. Særlig det med sjampoen var morsomt å gjøre om til bilder.
Jeg ville ha musikk i bakgrunnen, og den oppgaven var nok litt vanskeligere. Det eneste som var sikkert, var at den skulle være instrumental. Etter min mening gir det et sterkere inntrykk. Jeg har mye fin filmmusikk, som fra Harry Potter, Narnia, Memoirs of a Geisha, Blood Diamond, King Kong osv. Jeg prøvde mye, men det var ingen som passet helt perfekt. Jeg ville egentlig ha Blood Diamond-soundtracket, men siden det er fra en afrikansk film passet ikke det helt. Jeg fikk likevel Ardian til å høre spor nr. 20 på platen og si meg hva han syntes. Fikk han noen afrikanske assosiasjoner? Han svarte: ”Nei, det virker som om noen klatrer opp et fjell”. Det er genialt, tenkte jeg. Sporet heter London og er komponert av James Newton Howard. Det passet perfekt til henne. Det ble som et bilde av henne, der hun klatrer opp og endelig når toppen og vinner den gjeveste prisen en skuespiller noen gang kan vinne. Jeg prøvde å slette alle afrikanske assosiasjoner ved sporet, og så gjennom det ferdige produktet med lyden i bakgrunnen. Jeg tror jeg aldri har vært så kreativ og flink på en kreativ oppgave før. Jeg var rett og slett stolt.
Den endelige filmen består av spesielle utdrag fra talen hennes som jeg syntes var viktige, med bilder som tolker hennes ord på en fin og morsom måte. Man kan lett se at det er en amatør som har laget den, men ingen kan ta fra meg stoltheten jeg føler over det endelige produktet. Jeg har jobbet konsentrert på skolen, og brukt mange timer hjemme. Det ser kanskje ikke sånt ut, men jeg har lagt overraskende mye sjel i dette arbeidet. Jeg er svært lettet for at det er over, for jeg er direkte sliten i den kreative delen av hjernen. Takk for meg!
Christiane Figved Elvestad 2 STD
Jeg valgte å lage en photostory om talen til Kate Winslet fra Oscar-utdelingen i februar, der hun endelig vant sin første pris etter hele fem tidligere nominasjoner. Talen hennes hadde en fin balanse av normal klisjéfaktor og god humor fra en jente med beina godt plantet på jorden. Hun vant prisen ”Beste kvinnelige hovedrolle” for filmen The Reader, hvor hun spiller rollen som Hanna Schmitz, en voksen kvinne som innledes i et forhold med en langt yngre mann i etterkrigstidens Tyskland. Jeg har ikke selv sett filmen, men siden den ble nominert i fem fagre oscar-kategorier, sier vel egentlig det seg selv.
Å tolke en tale gjennom bilder og lyd ble vel en utfordring i seg selv. Jeg har ikke vært borte i noe lignende før, og utfordringer er alltid spennende. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har ytt mitt beste; mer kreativ enn dette blir jeg ikke. En kveld noen uker tilbake, mens jeg satt og så på Oscar-utdelingen med familien, la jeg spesielt merke til akkurat talen hennes. Jeg likte den veldig godt. Så da vi fikk dette prosjektet var jeg aldri i tvil om hvilken tale jeg ville bruke. Talen hennes inneholdt mange språklige bilder, fint pakket inn med en god dose humor. Særlig det med sjampoen var morsomt å gjøre om til bilder.
Jeg ville ha musikk i bakgrunnen, og den oppgaven var nok litt vanskeligere. Det eneste som var sikkert, var at den skulle være instrumental. Etter min mening gir det et sterkere inntrykk. Jeg har mye fin filmmusikk, som fra Harry Potter, Narnia, Memoirs of a Geisha, Blood Diamond, King Kong osv. Jeg prøvde mye, men det var ingen som passet helt perfekt. Jeg ville egentlig ha Blood Diamond-soundtracket, men siden det er fra en afrikansk film passet ikke det helt. Jeg fikk likevel Ardian til å høre spor nr. 20 på platen og si meg hva han syntes. Fikk han noen afrikanske assosiasjoner? Han svarte: ”Nei, det virker som om noen klatrer opp et fjell”. Det er genialt, tenkte jeg. Sporet heter London og er komponert av James Newton Howard. Det passet perfekt til henne. Det ble som et bilde av henne, der hun klatrer opp og endelig når toppen og vinner den gjeveste prisen en skuespiller noen gang kan vinne. Jeg prøvde å slette alle afrikanske assosiasjoner ved sporet, og så gjennom det ferdige produktet med lyden i bakgrunnen. Jeg tror jeg aldri har vært så kreativ og flink på en kreativ oppgave før. Jeg var rett og slett stolt.
Den endelige filmen består av spesielle utdrag fra talen hennes som jeg syntes var viktige, med bilder som tolker hennes ord på en fin og morsom måte. Man kan lett se at det er en amatør som har laget den, men ingen kan ta fra meg stoltheten jeg føler over det endelige produktet. Jeg har jobbet konsentrert på skolen, og brukt mange timer hjemme. Det ser kanskje ikke sånt ut, men jeg har lagt overraskende mye sjel i dette arbeidet. Jeg er svært lettet for at det er over, for jeg er direkte sliten i den kreative delen av hjernen. Takk for meg!
Christiane Figved Elvestad 2 STD
Begrunnelse for valg av forside
Begrunnelse for valg av forside til en kommende lærebok i Kommunikasjon og kultur
Dette var alt annet enn lett for en teoretisk person som jeg er. Nå fikk jeg ikke beskjed om å svare på oppgaver, men å lage en forside for en lærebok. Jeg hadde så frie tøyler at jeg kunne løpe ut når jeg ville! Heldigvis var jeg lur og holdt hodet kaldt. Men hvor i alle dager skulle jeg begynne?
Hvis jeg skulle skrive om alle ideene jeg har vært innom, hadde det blitt en hel roman. Jeg lette meg forderva på nettet etter det perfekte bildet som dekket både kommunikasjon og kultur, for så å trylle litt på det i Photoshop. Jeg fant noen som jeg likte, og tryllet litt, men alt ble bare halvveis. Jeg var ikke fornøyd med noen av resultatene. Det bildet som jeg nesten bestemte meg for, illustrerte en jordklode og mange forskjellige barn som holdt hender rundt den. Den var fin, men ikke særlig original. Jeg ville lage noe personlig og genialt, derfor tok jeg saken i egne hender; jeg ville knipse bildet selv.
Jeg kom fort på ideen om å ha bunad og burka med i bildet - som en kontrast illustrerende kommunikasjon og kultur. For to somre siden var jeg på ferie i Kenya, på en øy kalt Lamu like ved grensen til Somalia. Det er en sterk muslimsk øy, og gjennom noen på hotellet fikk jeg kjøpt en ordentlig niqab. Den ble kalt burka der nede, men jeg lærte jo i en 2KOM-time at en muslimsk drakt som dekker alt annet enn øynene var niqab – den med gitter var burka. Så herved kaller jeg den niqab. Jeg så for meg to personer stående ved siden av hverandre, én med bunad og én med niqab.
Jeg fikk bunad til konfirmasjonen av mamma og pappa – Åmli-bunaden fra Aust-Agder. Den er etter min mening Norges vakreste. Jeg simpelthen elsker den, og den har et fint hårbånd som hører til. Jeg så for meg selv stående i bunaden min, med dette båndet over øynene i stede for i håret. Ved siden av meg står hun i niqab. Det blir en fin kunstnerisk kontrast. Så derfor ble boken hetende Kontraster. Det er et kort og klart ord, og dekker over fagets budskap.
Jeg direkte liker ikke Photoshop, så jeg holdt meg unna det. Bildene er vakre som de er, og når hvem som helst kan tukle med bildene på den måten, blir ikke bildene lenger originale. Jeg syns det er uetisk. Den eneste gangen jeg brukte Photoshop var da jeg skulle få på tittelen og navnet på forfatteren, og da jeg skulle beskjære bildet. Jeg ble riktig fornøyd med den endelige forsiden, som på samme tid er original og sofistikert.
PS:
Jeg har en viktig melding å komme med. Jeg vet ikke om du leser Aftenposten, men hver dag har de en sånn debattside for unge, der ungdom mellom 13 og 20 år kan ytre sine meninger om hva det måtte være. Jeg pleier å lese den hver dag, men da jeg så søndagsutgaven på 15. mars, satte jeg frokosten i halsen. Mens dette bunad – og burka-bildet hadde kvernet i hodet mitt i en lang tid, så jeg det svart på hvitt i avisen. Husk, dette var litt under en uke etter jeg kom på ideen. Og der var det avbildet, nesten nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg det i hodet. Jeg håper du tror meg når jeg sverger på at dette er sant. Jeg er en ærlig person.
PS2:
Jeg endret litt på bildet, slik at det ikke så veldig likt ut. Jeg ble faktisk mer forsnøyd.
Dette var alt annet enn lett for en teoretisk person som jeg er. Nå fikk jeg ikke beskjed om å svare på oppgaver, men å lage en forside for en lærebok. Jeg hadde så frie tøyler at jeg kunne løpe ut når jeg ville! Heldigvis var jeg lur og holdt hodet kaldt. Men hvor i alle dager skulle jeg begynne?
Hvis jeg skulle skrive om alle ideene jeg har vært innom, hadde det blitt en hel roman. Jeg lette meg forderva på nettet etter det perfekte bildet som dekket både kommunikasjon og kultur, for så å trylle litt på det i Photoshop. Jeg fant noen som jeg likte, og tryllet litt, men alt ble bare halvveis. Jeg var ikke fornøyd med noen av resultatene. Det bildet som jeg nesten bestemte meg for, illustrerte en jordklode og mange forskjellige barn som holdt hender rundt den. Den var fin, men ikke særlig original. Jeg ville lage noe personlig og genialt, derfor tok jeg saken i egne hender; jeg ville knipse bildet selv.
Jeg kom fort på ideen om å ha bunad og burka med i bildet - som en kontrast illustrerende kommunikasjon og kultur. For to somre siden var jeg på ferie i Kenya, på en øy kalt Lamu like ved grensen til Somalia. Det er en sterk muslimsk øy, og gjennom noen på hotellet fikk jeg kjøpt en ordentlig niqab. Den ble kalt burka der nede, men jeg lærte jo i en 2KOM-time at en muslimsk drakt som dekker alt annet enn øynene var niqab – den med gitter var burka. Så herved kaller jeg den niqab. Jeg så for meg to personer stående ved siden av hverandre, én med bunad og én med niqab.
Jeg fikk bunad til konfirmasjonen av mamma og pappa – Åmli-bunaden fra Aust-Agder. Den er etter min mening Norges vakreste. Jeg simpelthen elsker den, og den har et fint hårbånd som hører til. Jeg så for meg selv stående i bunaden min, med dette båndet over øynene i stede for i håret. Ved siden av meg står hun i niqab. Det blir en fin kunstnerisk kontrast. Så derfor ble boken hetende Kontraster. Det er et kort og klart ord, og dekker over fagets budskap.
Jeg direkte liker ikke Photoshop, så jeg holdt meg unna det. Bildene er vakre som de er, og når hvem som helst kan tukle med bildene på den måten, blir ikke bildene lenger originale. Jeg syns det er uetisk. Den eneste gangen jeg brukte Photoshop var da jeg skulle få på tittelen og navnet på forfatteren, og da jeg skulle beskjære bildet. Jeg ble riktig fornøyd med den endelige forsiden, som på samme tid er original og sofistikert.
PS:
Jeg har en viktig melding å komme med. Jeg vet ikke om du leser Aftenposten, men hver dag har de en sånn debattside for unge, der ungdom mellom 13 og 20 år kan ytre sine meninger om hva det måtte være. Jeg pleier å lese den hver dag, men da jeg så søndagsutgaven på 15. mars, satte jeg frokosten i halsen. Mens dette bunad – og burka-bildet hadde kvernet i hodet mitt i en lang tid, så jeg det svart på hvitt i avisen. Husk, dette var litt under en uke etter jeg kom på ideen. Og der var det avbildet, nesten nøyaktig slik jeg hadde forestilt meg det i hodet. Jeg håper du tror meg når jeg sverger på at dette er sant. Jeg er en ærlig person.
PS2:
Jeg endret litt på bildet, slik at det ikke så veldig likt ut. Jeg ble faktisk mer forsnøyd.
Konfirmasjonstalen
Kjære familien min
Jeg må innrømme at da Isabella fikk sine 10.000 kr til sin konfirmasjon, gledet jeg meg ekstra mye til min. Når jeg blir gammel og ser tilbake på det livet jeg har levd, vil jeg minnes denne dagen som den mest ideelle og vakre. Selv å gå i kirken ble ikke så ille når jeg var omsvermet av dere og det deilige været. Den skinnende solen og alle de fine blomstene i hagen, hele mai-måned dufter bare så godt! Jeg har fått så mange fine penger og gaver, og følt meg som et smørøye. Så mye oppmerksomhet har jeg aldri fått på en gang. Det har vært veldig morsomt, men det holder for en dag. Man kan ikke ha for mye av det gode, eller hva?
Jeg vil gjerne si noen ord til mine foreldre. Tusen takk for bunaden. Det er noe jeg vil ha hele livet, og som er en påminnelse på min norske kulturarv, den jeg er så stolt av. Jeg føler meg så pen i den, og kunne aldri fått noe vakrere. Bare se på den! Søljene, sølvbåndet bak og fargen på brokaden. Dette er definitivt det mest dyrebare jeg har, etter familien min og Neo. Mamma og pappa, dere er de mest komplette foreldre jeg kunne fått. Du, mamma, er alltid der for meg, og gir meg gode råd skal ta med i graven. Du er den klokeste jeg vet om, og jeg blir alltid overrasket over hvor mye du kan. Du er vis som en ugle og tar meg under vingen din. Hos deg er jeg alltid velkommen, med mindre jeg blir narkoman. Jeg er uendelig glad i deg.
Og så er det deg da, pappa. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om deg. Du er en asosial og sær, merkelig fyr, og jeg merker at jeg blir mer lik deg for hver dag som går. Og det er jeg veldig glad for, for en tøffere fyr enn deg har jeg aldri vært borti! Vi har samme gange og samme tørre humor. Du lyser opp dagen med alt det sinnssyke du gjør. Og ingen dag er lik… Takk for at du gjør livet uendelig morsomt. Du har en stor plass i hjertet mitt.
Og til dere andre; tusen takk for at dere ville komme og feire denne dagen med meg. Jeg er heldig som har en slik varm familie til å passe på meg. Det blir ikke så lett, nå som jeg vokser opp og snart entrer voksenverdenen. Men det er jo en god stund til. Nå skal jeg bare nyte resten av dagen, og håpe at kvelden aldri kommer. For pengene jeg har fått skal jeg kjøpe et speilreflekskamera, og knipse viktige stunder av livet mitt. Tusen takk for alle som har bidratt, takk til Mossad, Onkel Tim og Mamma for utrolige taler. Selv om jeg ikke gråt betydde de veldig mye. Jeg gråter veldig sjeldent, bortsett fra når jeg ser triste filmer. Sangen som du lagde, Tante Barbro, var helt sykt morsomt. Jeg trodde jeg skulle eksplodere av latter. Og maten du lagde, pappa, var så deilig. Gud, jeg føler at her renner den ene klisjeen etter den andre, men saken er at dette har bare vært en så helvetes fin dag! Alle de grusomme kirkebesøkene var verdt denne dagen, og det trodde jeg at jeg aldri skulle si. Jeg valgte kristelig konfirmasjon siden det er en viktig overgangsprosess fra barn til ungdom, og borgelig er bare tåpelig, siden det opprinnelig er et kristent ritual. Nå har jeg bekreftet dåpsseremonien min, og etter et 14 og et halvt års tamt forhold til kirken, sier jeg endelig farvel til den. Jeg har ingen kristen tro.
Tusen takk til alle sammen. Denne dagen er smidd inn i hjertet mitt.
Jeg må innrømme at da Isabella fikk sine 10.000 kr til sin konfirmasjon, gledet jeg meg ekstra mye til min. Når jeg blir gammel og ser tilbake på det livet jeg har levd, vil jeg minnes denne dagen som den mest ideelle og vakre. Selv å gå i kirken ble ikke så ille når jeg var omsvermet av dere og det deilige været. Den skinnende solen og alle de fine blomstene i hagen, hele mai-måned dufter bare så godt! Jeg har fått så mange fine penger og gaver, og følt meg som et smørøye. Så mye oppmerksomhet har jeg aldri fått på en gang. Det har vært veldig morsomt, men det holder for en dag. Man kan ikke ha for mye av det gode, eller hva?
Jeg vil gjerne si noen ord til mine foreldre. Tusen takk for bunaden. Det er noe jeg vil ha hele livet, og som er en påminnelse på min norske kulturarv, den jeg er så stolt av. Jeg føler meg så pen i den, og kunne aldri fått noe vakrere. Bare se på den! Søljene, sølvbåndet bak og fargen på brokaden. Dette er definitivt det mest dyrebare jeg har, etter familien min og Neo. Mamma og pappa, dere er de mest komplette foreldre jeg kunne fått. Du, mamma, er alltid der for meg, og gir meg gode råd skal ta med i graven. Du er den klokeste jeg vet om, og jeg blir alltid overrasket over hvor mye du kan. Du er vis som en ugle og tar meg under vingen din. Hos deg er jeg alltid velkommen, med mindre jeg blir narkoman. Jeg er uendelig glad i deg.
Og så er det deg da, pappa. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si om deg. Du er en asosial og sær, merkelig fyr, og jeg merker at jeg blir mer lik deg for hver dag som går. Og det er jeg veldig glad for, for en tøffere fyr enn deg har jeg aldri vært borti! Vi har samme gange og samme tørre humor. Du lyser opp dagen med alt det sinnssyke du gjør. Og ingen dag er lik… Takk for at du gjør livet uendelig morsomt. Du har en stor plass i hjertet mitt.
Og til dere andre; tusen takk for at dere ville komme og feire denne dagen med meg. Jeg er heldig som har en slik varm familie til å passe på meg. Det blir ikke så lett, nå som jeg vokser opp og snart entrer voksenverdenen. Men det er jo en god stund til. Nå skal jeg bare nyte resten av dagen, og håpe at kvelden aldri kommer. For pengene jeg har fått skal jeg kjøpe et speilreflekskamera, og knipse viktige stunder av livet mitt. Tusen takk for alle som har bidratt, takk til Mossad, Onkel Tim og Mamma for utrolige taler. Selv om jeg ikke gråt betydde de veldig mye. Jeg gråter veldig sjeldent, bortsett fra når jeg ser triste filmer. Sangen som du lagde, Tante Barbro, var helt sykt morsomt. Jeg trodde jeg skulle eksplodere av latter. Og maten du lagde, pappa, var så deilig. Gud, jeg føler at her renner den ene klisjeen etter den andre, men saken er at dette har bare vært en så helvetes fin dag! Alle de grusomme kirkebesøkene var verdt denne dagen, og det trodde jeg at jeg aldri skulle si. Jeg valgte kristelig konfirmasjon siden det er en viktig overgangsprosess fra barn til ungdom, og borgelig er bare tåpelig, siden det opprinnelig er et kristent ritual. Nå har jeg bekreftet dåpsseremonien min, og etter et 14 og et halvt års tamt forhold til kirken, sier jeg endelig farvel til den. Jeg har ingen kristen tro.
Tusen takk til alle sammen. Denne dagen er smidd inn i hjertet mitt.
Begrunnelse for takketalen
Konfirmasjonstalen
Jeg valgte å skrive takketalen som jeg egentlig skulle holdt i konfirmasjonen min. På den tiden var jeg ung og sjenert, og hadde ikke så godt forhold til taler. Ikke at det har endret seg noe stort. Men nå ble vi jo tvunget til å skrive en tale, og da hadde jeg ikke noen valg. Konfirmasjonsdagen har hittil vært den dagen jeg har vært lykkeligst. Vel, den er på delt førsteplass med uken jeg var i Masai Mara i Kenya.
Kommunikasjonssituasjonen
Formålet med talen er å takke familien min som har villet komme og feire konfirmasjonen min. Jeg er avsenderen, mens slekten min som hører på er mottakere. Tegn i denne k.situasjonen er kroppsspråk, ord, stemme, ansiktsutrykk, klesdrakt og alder. Jeg formidler mitt budskap gjennom min referanseramme, som går igjennom en kanal. Så er det mottakernes oppgave i å avkode min melding gjennom sine referanserammer. Min tale er en form for personlig kommunikasjon. Anledningen er høytidelig.
Retoriske virkemidler
I talen min har jeg selvsagt valgt å bruke diverse retoriske virkemidler, for å spice opp teksten litt. Etter å ha lest talen, ser jeg tydelige spor etter trekløveret ethos, pathos og logos. De virkemidlene som dukker mest opp er gjentagelser, metaforer, similer og retoriske spørsmål. Det er ikke vist i å gå i dybden på gjentagelsene, fordi den eneste gjentagelsen er ”tusen takk” er million ganger.
Metaforene mine er det noen av, blant annet: ”Jeg har fått så mange fine penger og gaver, og følt meg som et smørøye”.
Similer:
”Du er vis som en ugle og tar meg under vingen din”.
Retoriske spørsmål:
”Man kan ikke ha for mye av det gode, eller hva?”
Under talen har jeg på meg bunad, og snakker høyt og tydelig, med viktige pustepauser en gang i blant. Det er for at budskapet skal synke inn hos mottakerne. Jeg gestikulerer litt, men ikke noe voldsomt kroppsspråk. Jeg står rett og rak i ryggen og viser hvor stolt jeg er. I fantasiverdenen selvsagt, for jeg tør ikke det i virkeligheten. Taler er gufne og høytidelige ting.
Ethos, pathos og logos
Jeg har god ethos, for jeg snakker rett fra hjertet og mitt budskap er troverdig. Personlig syns jeg at jeg ikke har for mye klisjeer. Det er på kanten, men innenfor streken. Jeg viser respekt for tilhørerne og jeg hyller dem opp i skyene, slik de akkurat har hylte meg opp i skyene. Jeg er kanskje ikke så spontan, men veldig personlig.
Jeg må innrømme at pathosen min er ganske bra, for forhåpentligvis vil mine betroelser vekke rørende følelser hos folket. Jeg vet ikke om jeg holder på mottakernes interesse, men siden jeg bare var 14 år den gang jeg skulle holdt talen, ville nok dette gått rett i hjerteroten deres. Spesielt mamma og pappa. Men det får vi jo aldri vite.
Logosen vet jeg ikke helt med, for jeg taler jo ikke om noen veldedig organisasjon. Jeg er bare en jente på 14/17 år som holder en tale til min familie og takker for alt fra a til å. Jeg håper likevel de tror at det jeg skulle si var sant og sannsynlig.
Jeg er veldig fornøyd med talen min. Det hadde sikkert blitt en fabelaktiv retorisk begivenhet, hvis noen andre hadde lest den. Jeg hadde bare vært patetisk i en talerolle. Man må finne sin plass her i livet, og den er ikke på talerstolen.
tirsdag 9. desember 2008
Tusen strålende soler
Forfatteren Khaled Hosseini har skrevet en perle av en bok, men vær advart; hvis du noen gang tenker på å lese hans bøker, begynn ALDRI med denne! Mange mennesker jeg kjenner har gått i den fellen. Det har ikke noe å gjøre med kronologi å gjøre, det er bare at Tusen Strålende Soler smelter hjertet ditt, mens den andre (Drageløperen) gjør deg paff. "Av hva da?", tenker du. Jo, paff av hvordan en hittil ukjent forfatter kan bli berømt over natten ved å skrive om drageløpere. Boken blir som sovemedisin etter en natt med TSS. Disse to bøkene har kun den fellesnevneren at de omhandler begge Afganistan. Det var kort om noe som egentlig ikke hadde med bokanmeldelsen å gjøre, men jeg følte det var viktig å formidle det likevel. Så, til poenget..
Tusen Strålende Soler er en vakker bok om tapperhet - selv i situasjoner du knapt kan forestille deg. Vi følger landsbyjenta Mariam som blir giftet bort i en alder av 15 år til en mann på 45, og vi følger livet hennes gjennom dyp kvinneundertrykkelse, som bare blir verre når Taliban tar makten i Afganistan. Livet hennes blir flettet sammen med livet til Laila, en yngre og moderne jente fra Kabul, og de søker trøst hos hverandre og skaper et mor-datter-forhold. Boken inneholder særlig mange vakre metaforer, for eksempel:
"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sang".
Det er vanskelig å forklare mye, for jeg vil nødig avsløre. Men husk; det er ingen bok du smiler eller ler av. Man får en uforklarlig tristhet over seg ved å lese hvor forferdelig de hadde det. Budskapet i boken er at kjærlighet kan seire alt.
Tusen Strålende Soler er en vakker bok om tapperhet - selv i situasjoner du knapt kan forestille deg. Vi følger landsbyjenta Mariam som blir giftet bort i en alder av 15 år til en mann på 45, og vi følger livet hennes gjennom dyp kvinneundertrykkelse, som bare blir verre når Taliban tar makten i Afganistan. Livet hennes blir flettet sammen med livet til Laila, en yngre og moderne jente fra Kabul, og de søker trøst hos hverandre og skaper et mor-datter-forhold. Boken inneholder særlig mange vakre metaforer, for eksempel:
"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sang".
Det er vanskelig å forklare mye, for jeg vil nødig avsløre. Men husk; det er ingen bok du smiler eller ler av. Man får en uforklarlig tristhet over seg ved å lese hvor forferdelig de hadde det. Budskapet i boken er at kjærlighet kan seire alt.
mandag 3. november 2008
KULTURSJOKK!
Vietnam, sommeren 2006
Før jeg dro til Vietnam visste jeg at jeg ville komme til et land hvor krigen hadde satt sitt avtrykk i jorden. Hele flyreisen fra Oslo, til København, til Bankok, til Ho Chi Minh, til Da Nang, til Hoian - det tok over 40 timer! Jeg ankom hotellet med hyperjetlag og følte meg helt elendig etter alle de timene i fly og på drittflyplasser. Morgenen jeg stod opp i Norge føltes som et år siden.
Etter tre uker i Hoi An, Vietnam satt jeg igjen med et helt annet inntrykk enn det jeg hadde forestilt meg. Vietnameserne er så mye mer preget av krigen, selv om det har gått 30 år. De smiler ikke mye, eier ikke form for humor, og når de først smiler, er det utrolig falskt. Det er særlig de eldre dette gjelder, men man ser at også de unge sliter for å overleve. Når det gjelder ekteskap mellom menn og kvinner, er det slik at jo lysere du er, jo bedre mann får du. Når solen steker i 50 grader, og luftfuktigheten er på det høyeste og du har mest lyst til å dø - ser du alle kvinnene med mørke klær fra topp til tå; alt for å beskytte huden mot solen. På tv reklameres det for selvhviting (motsatte av selvbruning), hvor en spøkelseshvit kvinne smiler overdrevent.
Vietnam var bare så rart! Vi ble lurt hele tiden, av folk vi trodde var hyggelige og som ville hjelpe oss, men det var alltid en baktanke hos alle menneskene vi møtte. De slet for å overleve. Jeg forstod at den forferdelige krigen etterlater seg spor, men helt anderledes enn forventet. Jeg tror ikke jeg vil reise tilbake.
Før jeg dro til Vietnam visste jeg at jeg ville komme til et land hvor krigen hadde satt sitt avtrykk i jorden. Hele flyreisen fra Oslo, til København, til Bankok, til Ho Chi Minh, til Da Nang, til Hoian - det tok over 40 timer! Jeg ankom hotellet med hyperjetlag og følte meg helt elendig etter alle de timene i fly og på drittflyplasser. Morgenen jeg stod opp i Norge føltes som et år siden.
Etter tre uker i Hoi An, Vietnam satt jeg igjen med et helt annet inntrykk enn det jeg hadde forestilt meg. Vietnameserne er så mye mer preget av krigen, selv om det har gått 30 år. De smiler ikke mye, eier ikke form for humor, og når de først smiler, er det utrolig falskt. Det er særlig de eldre dette gjelder, men man ser at også de unge sliter for å overleve. Når det gjelder ekteskap mellom menn og kvinner, er det slik at jo lysere du er, jo bedre mann får du. Når solen steker i 50 grader, og luftfuktigheten er på det høyeste og du har mest lyst til å dø - ser du alle kvinnene med mørke klær fra topp til tå; alt for å beskytte huden mot solen. På tv reklameres det for selvhviting (motsatte av selvbruning), hvor en spøkelseshvit kvinne smiler overdrevent.
Vietnam var bare så rart! Vi ble lurt hele tiden, av folk vi trodde var hyggelige og som ville hjelpe oss, men det var alltid en baktanke hos alle menneskene vi møtte. De slet for å overleve. Jeg forstod at den forferdelige krigen etterlater seg spor, men helt anderledes enn forventet. Jeg tror ikke jeg vil reise tilbake.
Abonner på:
Innlegg (Atom)