Tusen strålende soler

Forfatteren Khaled Hosseini har skrevet en perle av en bok, men vær advart; hvis du noen gang tenker på å lese hans bøker, begynn ALDRI med denne! Mange mennesker jeg kjenner har gått i den fellen. Det har ikke noe å gjøre med kronologi å gjøre, det er bare at Tusen Strålende Soler smelter hjertet ditt, mens den andre (Drageløperen) gjør deg paff. "Av hva da?", tenker du. Jo, paff av hvordan en hittil ukjent forfatter kan bli berømt over natten ved å skrive om drageløpere. Boken blir som sovemedisin etter en natt med TSS. Disse to bøkene har kun den fellesnevneren at de omhandler begge Afganistan. Det var kort om noe som egentlig ikke hadde med bokanmeldelsen å gjøre, men jeg følte det var viktig å formidle det likevel. Så, til poenget..

Tusen Strålende Soler er en vakker bok om tapperhet - selv i situasjoner du knapt kan forestille deg. Vi følger landsbyjenta Mariam som blir giftet bort i en alder av 15 år til en mann på 45, og vi følger livet hennes gjennom dyp kvinneundertrykkelse, som bare blir verre når Taliban tar makten i Afganistan. Livet hennes blir flettet sammen med livet til Laila, en yngre og moderne jente fra Kabul, og de søker trøst hos hverandre og skaper et mor-datter-forhold. Boken inneholder særlig mange vakre metaforer, for eksempel:

"Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sang".

Det er vanskelig å forklare mye, for jeg vil nødig avsløre. Men husk; det er ingen bok du smiler eller ler av. Man får en uforklarlig tristhet over seg ved å lese hvor forferdelig de hadde det. Budskapet i boken er at kjærlighet kan seire alt.

KULTURSJOKK!

Vietnam, sommeren 2006

Før jeg dro til Vietnam visste jeg at jeg ville komme til et land hvor krigen hadde satt sitt avtrykk i jorden. Hele flyreisen fra Oslo, til København, til Bankok, til Ho Chi Minh, til Da Nang, til Hoian - det tok over 40 timer! Jeg ankom hotellet med hyperjetlag og følte meg helt elendig etter alle de timene i fly og på drittflyplasser. Morgenen jeg stod opp i Norge føltes som et år siden.

Etter tre uker i Hoi An, Vietnam satt jeg igjen med et helt annet inntrykk enn det jeg hadde forestilt meg. Vietnameserne er så mye mer preget av krigen, selv om det har gått 30 år. De smiler ikke mye, eier ikke form for humor, og når de først smiler, er det utrolig falskt. Det er særlig de eldre dette gjelder, men man ser at også de unge sliter for å overleve. Når det gjelder ekteskap mellom menn og kvinner, er det slik at jo lysere du er, jo bedre mann får du. Når solen steker i 50 grader, og luftfuktigheten er på det høyeste og du har mest lyst til å dø - ser du alle kvinnene med mørke klær fra topp til tå; alt for å beskytte huden mot solen. På tv reklameres det for selvhviting (motsatte av selvbruning), hvor en spøkelseshvit kvinne smiler overdrevent.
Vietnam var bare så rart! Vi ble lurt hele tiden, av folk vi trodde var hyggelige og som ville hjelpe oss, men det var alltid en baktanke hos alle menneskene vi møtte. De slet for å overleve. Jeg forstod at den forferdelige krigen etterlater seg spor, men helt anderledes enn forventet. Jeg tror ikke jeg vil reise tilbake.

Tralalala

Jeg gikk en tur på stien, og hørte skogens ro!