KULTURSJOKK!

Vietnam, sommeren 2006

Før jeg dro til Vietnam visste jeg at jeg ville komme til et land hvor krigen hadde satt sitt avtrykk i jorden. Hele flyreisen fra Oslo, til København, til Bankok, til Ho Chi Minh, til Da Nang, til Hoian - det tok over 40 timer! Jeg ankom hotellet med hyperjetlag og følte meg helt elendig etter alle de timene i fly og på drittflyplasser. Morgenen jeg stod opp i Norge føltes som et år siden.

Etter tre uker i Hoi An, Vietnam satt jeg igjen med et helt annet inntrykk enn det jeg hadde forestilt meg. Vietnameserne er så mye mer preget av krigen, selv om det har gått 30 år. De smiler ikke mye, eier ikke form for humor, og når de først smiler, er det utrolig falskt. Det er særlig de eldre dette gjelder, men man ser at også de unge sliter for å overleve. Når det gjelder ekteskap mellom menn og kvinner, er det slik at jo lysere du er, jo bedre mann får du. Når solen steker i 50 grader, og luftfuktigheten er på det høyeste og du har mest lyst til å dø - ser du alle kvinnene med mørke klær fra topp til tå; alt for å beskytte huden mot solen. På tv reklameres det for selvhviting (motsatte av selvbruning), hvor en spøkelseshvit kvinne smiler overdrevent.
Vietnam var bare så rart! Vi ble lurt hele tiden, av folk vi trodde var hyggelige og som ville hjelpe oss, men det var alltid en baktanke hos alle menneskene vi møtte. De slet for å overleve. Jeg forstod at den forferdelige krigen etterlater seg spor, men helt anderledes enn forventet. Jeg tror ikke jeg vil reise tilbake.