Begrunnelse for takketalen

Konfirmasjonstalen

Jeg valgte å skrive takketalen som jeg egentlig skulle holdt i konfirmasjonen min. På den tiden var jeg ung og sjenert, og hadde ikke så godt forhold til taler. Ikke at det har endret seg noe stort. Men nå ble vi jo tvunget til å skrive en tale, og da hadde jeg ikke noen valg. Konfirmasjonsdagen har hittil vært den dagen jeg har vært lykkeligst. Vel, den er på delt førsteplass med uken jeg var i Masai Mara i Kenya.

Kommunikasjonssituasjonen

Formålet med talen er å takke familien min som har villet komme og feire konfirmasjonen min. Jeg er avsenderen, mens slekten min som hører på er mottakere. Tegn i denne k.situasjonen er kroppsspråk, ord, stemme, ansiktsutrykk, klesdrakt og alder. Jeg formidler mitt budskap gjennom min referanseramme, som går igjennom en kanal. Så er det mottakernes oppgave i å avkode min melding gjennom sine referanserammer. Min tale er en form for personlig kommunikasjon. Anledningen er høytidelig.

Retoriske virkemidler

I talen min har jeg selvsagt valgt å bruke diverse retoriske virkemidler, for å spice opp teksten litt. Etter å ha lest talen, ser jeg tydelige spor etter trekløveret ethos, pathos og logos. De virkemidlene som dukker mest opp er gjentagelser, metaforer, similer og retoriske spørsmål. Det er ikke vist i å gå i dybden på gjentagelsene, fordi den eneste gjentagelsen er ”tusen takk” er million ganger.
Metaforene mine er det noen av, blant annet: ”Jeg har fått så mange fine penger og gaver, og følt meg som et smørøye”.
Similer:
”Du er vis som en ugle og tar meg under vingen din”.
Retoriske spørsmål:
”Man kan ikke ha for mye av det gode, eller hva?”

Under talen har jeg på meg bunad, og snakker høyt og tydelig, med viktige pustepauser en gang i blant. Det er for at budskapet skal synke inn hos mottakerne. Jeg gestikulerer litt, men ikke noe voldsomt kroppsspråk. Jeg står rett og rak i ryggen og viser hvor stolt jeg er. I fantasiverdenen selvsagt, for jeg tør ikke det i virkeligheten. Taler er gufne og høytidelige ting.


Ethos, pathos og logos
Jeg har god ethos, for jeg snakker rett fra hjertet og mitt budskap er troverdig. Personlig syns jeg at jeg ikke har for mye klisjeer. Det er på kanten, men innenfor streken. Jeg viser respekt for tilhørerne og jeg hyller dem opp i skyene, slik de akkurat har hylte meg opp i skyene. Jeg er kanskje ikke så spontan, men veldig personlig.
Jeg må innrømme at pathosen min er ganske bra, for forhåpentligvis vil mine betroelser vekke rørende følelser hos folket. Jeg vet ikke om jeg holder på mottakernes interesse, men siden jeg bare var 14 år den gang jeg skulle holdt talen, ville nok dette gått rett i hjerteroten deres. Spesielt mamma og pappa. Men det får vi jo aldri vite.
Logosen vet jeg ikke helt med, for jeg taler jo ikke om noen veldedig organisasjon. Jeg er bare en jente på 14/17 år som holder en tale til min familie og takker for alt fra a til å. Jeg håper likevel de tror at det jeg skulle si var sant og sannsynlig.


Jeg er veldig fornøyd med talen min. Det hadde sikkert blitt en fabelaktiv retorisk begivenhet, hvis noen andre hadde lest den. Jeg hadde bare vært patetisk i en talerolle. Man må finne sin plass her i livet, og den er ikke på talerstolen.